Fra Kirkens Nødhjelp til Regnskogfondet

Etter fem år i Kirkens Nødhjelp skal Marianne Beichmann skifte fokus fra å bekjempe fattigdom, til å kjempe for å unngå utryddelse av regnskogen!

Å jobbe for å bekjempe fattigdom og urettferdighet og å bekjempe nedhuggingen av regnskog er på sett og vis to sider av samme sak, sier Marianne, da vi spurte henne hvordan overgangen kom til å bli.

 

Regnskogfondet jobber blant annet for folkegruppers rettighet til å bli boende i sine forfedres regnskog, og å leve det livet de kjenner der. Tvinges de ut av sine områder havner de som oftest i dyp fattigdom. Man har sett at der folket får bli boende, der forvaltes regnskogen på en god måte og dyre- og plantearter har fortsatt et godt eksistensgrunnlag. Det handler om policyarbeid i deres respektive land, og påvirkning internasjonalt. Det handler om fokus på de undertryktes rettigheter og kreve rettferdighet. Det handler om bekjempelse av korrupsjon, og det handler om fokus på miljø og klima. Disse områdene jobber både Kirkens Nødhjelp og Regnskogfondet med.

 

Engasjement nytter

Begge organisasjonene jobber gjennom lokale samarbeidspartnere, og oppnår gode resultater. Organisasjonene viser at det nytter, sier hun engasjert og fortsetter med en oppfordring til oss alle:
-Det handler også om å endre holdninger og bevisstgjøre nordmenn så vi ikke etterspør varer som går på bekostningen av regnskogen, men snarere bruker vår forbrukermakt for å få produsenter til å slutte å benytte råvarer som kommer fra områder med nedhugget regnskog, slik som palmeoljekampanjen. Både Regnskogfondet og Kirkens Nødhjelp jobber med holdningsskapende påvirkningsarbeid i Norge.

Marianne Beichmann sier selv at den røde tråden i hennes virke har vært ønsket om å kunne bidra til at noen kan få en bedre hverdag.  ” Jeg har et sterkt samfunnsengasjement, og startet min karriere med undervisning i videregående skole for deretter å gå over i sosialetaten i Oslo kommune. Mitt samfunnsengasjement brakte meg deretter over i humanitære organisasjoner som fundraiser. Jeg har jobbet i Nasjonalforeningen for folkehelsen, UNICEF og Kirkens Nødhjelp”.  Marianne er utdannet adjunkt i markedsføring og økonomiske fag.

 

Bransjeutfordringer

Norges Innsamlingsråd er opptatt av å gi bedre anseelse til de som jobber med innsamling i organisasjonene. Hva tenker du er det viktigste Innsamlingsrådet kan gjøre for våre medlemmer?

– Jeg oppfatter statusen til fundraisere i Norge som god. Mange anerkjenner at vi ikke jobber for at eiere av en virksomhet skal bli rikere, men at vi jobber for en bedre verden. Vi har en høy profesjonalitet, en god bransjeetikk, og heldigvis få saker som skader bransjens omdømme. Dette er viktig at vi opprettholder. Hele bransjen er avhengig av et solid og godt omdømme. Her spiller Norges Innsamlingsråd en viktig rolle ved å jobbe for utarbeidelse av normer og avholde fagdager. For oss fundraisere er Norges Innsamlingsråd en viktig aktør for å bygge kunnskap, slik at vi hele tiden videreutvikler oss. Norges Innsamlingsråd tar ansvar og initierer samarbeid på tvers av organisasjonene. Norges Innsamlingsråd tar også ansvaret for at bransjen blir hørt, og at vi får et ord med i laget når rammebetingelser endres, som lovendringer osv.

 

Hvordan går du i gang?

Nå gleder Marianne seg til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver.
– Det første jeg skal gjøre i min nye stilling er å sette meg inn i hvordan Regnskogfondet jobber med fundraising. Deretter vil det være å søke innsikt i hvem Regnskogsfondets givere er. Samtidig blir det å hive seg over det som er av oppgaver. Jeg gleder meg veldig! Jeg har vært opptatt av miljø og tragedien ved utryddelse av arter så lenge jeg kan huske. Disse feilene kan man ikke gjenopprette. Å få lov til å bidra til å redusere dette er kjempeinspirerende! Regnskogfondet er en dyktig organisasjon, de har fått til mye. Man ser at det nytter. Stillingen som fundraiser i Regnskogfondet er en all-round stilling hvor jeg får brukt hele meg og min kompetanse.

Vi ønsker Marianne lykke til i den nye jobben – og velkommen til våre medlemsaktiviteter.

Første utvalgsleder på plass

Norges Innsamlingsråd jobber i utvalg med saker som fremmer, forsker og videreformidler relevante tema for bransjen vår.

Fra og med i år utnevnes det også leder for hvert av utvalgene.  Førstemann ut er Bård Berger som har tatt på seg oppgaven med å være leder for utvalget som ser på betalingsløsninger og crowdfunding.

Vi har derfor tatt en prat med han og spurt ham om forventninger og tanker om dette.  Bård er til daglig markedsrådgiver i Foreningen for hjertesyke barn og brenner for å være med på å gi familier som har barn med hjertefeil en bedre hverdag.  –  Og som del av en liten og profesjonell administrasjon, med mange tverrfaglige prosesser og forholdsvis kort vei fra vedtak til gjennomføring, ser man resultater kjappere. Da kjenner man også på at man faktisk er med på å utgjøre en forskjell, sier Bård.

En tillitserklæring å bli spurt

– Den tilliten har jeg lyst til å følge opp.  Jeg tenker også at er bra å få være med å sette agendaen, smiler han.  I tillegg er denne type verv en fin sak å ha på CV’en.

Så til arbeidet i utvalget; hva tenker du er det viktigste på agendaen fremover?

– Det er viktig å danne en felles forståelse i utvalget for hva man ønsker å oppnå.  Det er nemlig ikke gitt, og ofte kan det være delte meninger og oppfatninger på alt fra definisjoner til formål. Vi nærmer oss nå et mandat med tydelige rammer, og agendaen videre blir å jobbe med hvordan vi på en god måte kan komme frem til noe som innsamlingsorganisasjonene kan bruke.

Hvorfor engasjere seg i utvalgsarbeid

Norges Innsamlingsråd er den eneste bransjeorganisasjonen for fundraisere i Norge.

– Jeg tenker det er bra at innsamlingsbransjen har en felles arena for faglig påfyll, kompetanseheving og nettverksbygging. Videre så bidrar Norges Innsamlingsråd til at vi får gjennomslag for politiske saker som kommer alle organisasjoner til gode.

Hvordan tror du statusen er til fundraisere i vårt felt?

–  Et godt spørsmål. Fundraising er jo for mange selve grunnlaget for å kunne drive ideell virksomhet. Inntrykket mitt er at mange, både opinionen og innad i organisasjonene, ikke er helt fortrolige med at man faktisk er avhengig av penger. Hos noen kan det nesten virke litt tabubelagt. Man er mer opptatt av hvordan midlene skal brukes, og ikke fult så opptatt av hvordan man skal få de inn. Jeg tror derfor det vil være formålstjenlig hvis flere organisasjoner i større grad gjør fundraising til en integrert del av organisasjonskulturen